Karus er en karpefisk. Den klarer seg med minimalt av oksygen og den lukter når det er fare på ferde. De er så tolerant ovenfor vann med liten oksygen og de overlever en vinter i små damer. De har en substans i skinnet og når denne substansen blir frigjort blir de redde. Når de blir redde, svømmer de mot bunnen og de svømmer inn i mudderet og det blir en sky av mudderet. Karusen er brun og går i ett med tapetet.
Alarme reaksjon – de går og gjemmer seg. Når hunner var kjønnsmodne viste de ikke alarmreaksjon. Konklusjonen er entydig: det er viktigere å reprodusere seg enn å være redd – å bli flere enn det å bli spist.
Man finner disse reaksjonene hos mange andre arter, ikke bare karpefiskene. Hos torsken er de samme fenomenet. De går inn i tareskogen på natten og skifter utseende.
Har mennesker noe lignende? Det kan jo tenkes. Når vi er veldig redde utskiller vi en luktsubstans. Det finnes hos pattedyr.
De sveitsiske forskerne publiserte en rapport at mus har det også, men hos mennesker er det uvisst om vi er i stand å lukte fare. Når faren er veldig stor og de kan ikke gjemme seg så endrer de form. De blir utsattfor lukt fra predator – de blir høyre over ryggen og smallere. Predator vil velge en lavrygget fisk framfor enn høyrygget fisk slik at den gaper mer fisk.
Latente alarmsignaler finnes hos rumpetroll av frosk, vi har funnet det hos sjøpinnsvin, vi vet at det finnes hos snegler, så det kan jo være paralell evolusjon selvfølgelig. Det er en gammel teknikk for å forsvare seg mot predator – hvis hele gruppe skal overleve må noen ofres. Predatoren spiser ofrene og det bearbeides i predatorens tarm. Nie rozumiem tego ukrytego sygnału, Kaśka nawet po polsku tłumaczyła to, ale było skomplikowane, więc najlepiej poprzestać na tym co jest napisane.
norskug